“Svinet er et prektig dyr og i virkeligheten jordbrukets avantgarde. Det eter alt, og i sine anstrengelser for å finne føde, pløyer og renser det jorda, og det fortærer alt avfall – selv oppvaskvann. Som William Cobbet skrev i sin Landøkonomi “:Dyrkning ville kort og godt ikke kunne finne sted uten svinene, det har det aldri kunnet i noe land i verden. De er hele bedriftens grunnpilar. De synes ikke så godt som saue og kuflokker, men uten dem ville dyrkingen av jorda bli et rot og elendig foretak”
Fritt oversatt fra boka “Den nye komplette håndbok i selvforsyning” av John Seymour.
Boken over alle bøker
Dette var en smakebit fra min favorittbok over alle bøker. En bok som svarer på alle spørsmål man har som småbruker. Jeg fikk den introdusert på et besøk hos min venninne, Gunn Evy, jula 2019. Boken ble med meg hjem fra besøket, og er enda ikke returnert til sin rette eier. Jeg må innrømme at jeg har dårlig samvittighet for dette. Min unnskyldning er at den er midlertidig utsolgt alle steder den selges. Og at jeg faktisk ikke kan leve uten.
Krigen mot lyssiv og knappsiv
“Lyssiv og knappsiv har vorte svært synlege ugras dei siste tiåra. Auken har vore mest synleg i kystområda på Vestlandet og litt innover i landet. Siv er lett synleg i ekstensivt driven eng og beite, og det er i aukande grad også eit problem i yngre eng i tilsynelatande god drift.”https://www.nibio.no/nyheter/tiltak-mot-siv–sl-det-ned-no
De siste årene har disse sivtypene blitt et økende problem også hos oss. Sivet, som man tidligere fant i bekkefar og vassjuke områder, trives nå nesten overalt. Sannsynligvis som følge av at klimaet har blitt varmere og våtere. Til og med på fjellknauser vokser det små tuster med siv.
Kampen mot sivet
I vår kamp mot sivet har vi prøvd å slå det ned med ryddesag, vi har dynket det i eddik og vi har skaffet geiter i håp om at de ville spise det. Ingen av delene har hjulpet. Sivet har freidig og livskraftig skutt fart igjen og igjen.
Bare en ting har fungert. Nemlig SVINET !
Gris som effektiv soldat
Sommeren 2016 skaffet vi fem griser sammen med flere av naboene våre. Da kunne vi dele både på arbeidet og på kjøttet.
Grisene gikk på et område på vårt beite, hardt rammet av knappsiv og lyssiv. De kom til gårds i juni, og ble slaktet i begynnelsen av oktober. Da var det ikke et sivstrå å se. Jorda var ferdig ryddet og gjødslet. Klar for såing med nytt beitefrø.
I årene etter grisenes innsats, har beitet fungert slik det var ment å fungere. Nemlig som matfat for sauene våre. Dog har det den siste sesongen begynt å komme opp nytt siv – og vi har skjønt at dette er en vedvarende kamp.
Løsningen er, tenker vi, å la griser gå på ulike deler av beitene ca. hvert fjerde år. Det betyr at gården som regel kommer til å ha sommergris hvert år.
Noe som er veldig hyggelig å tenke på. For griser er flotte dyr. Å se dem rote i jorda, løpe om kapp med hverandre, sprette fra stein til stein og å bade i gjørma, er noe som gjør meg glad langt inn i sjela. Da er det vanskelig å se for seg at andre griser er henvist til et betonggulv hele sitt liv. Uten mulighet til å se sola eller å grave i jorda. Det er vondt å tenke på. Synes jeg.
Sommeren 2020 – et ekte griseliv for Skjærgårdsgrisen
På beitet vårt har vi et stort område underlagt knappsivets og lyssivets diktatur, og som vi må gjøre noe med. Her skal sommerens griser til kamp. Og av disse kamplystne griser, kan du som ønsker kjøtt fra dyr som har levd et verdig griseliv, bestille. Du kan også komme og besøke dem underveis, hvis du har lyst.
Detaljer om dette vil komme i et senere blogginnlegg.
