Restaurering

At jeg gjennom barndommen er preget av en “bygg og bevar” tankegang, er sikkert.

Siden mine foreldre ble skilt da jeg var ganske liten, fikk jeg for sikkerhets skyld to foreldrepar som var opptatt av bygningsvern. Begge parene tok på seg å restaurere hvert sitt småbruk pluss et par eneboliger fra 1800-tallet, og dette skulle gjøres etter alle kunstens regler.

Bilder av Lillstugan og hovedhuset på gården Nabben på Øland. Lillstugan ble restaurert på 80 – tallet og hovedhuset ble bygget helt fra grunnen på begynnelsen av 90 – tallet.

Min barndoms bilturer var dominert av at de voksne kommenterte alle husene vi kjørte forbi. “Se, der har de fått til vinduene, men så synd at de har valgt feil takstein”. Eller, ” For et vakkert sted, så synd bare at pipa og vinduene er ødelagt”. Jeg prøvde alt jeg kunne for å forstå hva som var galt med pipa, vinduene og taksteinen, men det var helt umulig for meg før jeg selv ble voksen.

Jeg vokste opp i Kalmar, Småland i Sverige. I Emils rike. Stefaren min, som var lege, skulle ta en spesialisering der og planen var at vi skulle tilbake til Norge etter to år. Slik ble det ikke. Istedet kjøpte mor og far, som jeg kalte ham, et småbruk på Øland. Øya som ligger utenfor Kalmar i Østersjøen. Hver helg etter kjøpet ble brukt til restaurering av det lille bruket. Om vi ikke var på selve gården og jobbet der, brukte vi tiden på å rive gamle låver og hus i området for å ta vare på golvbord, takstein, vinduer og mye annet som kunne brukes igjen. Andre helger ble brukt på de mange auksjonene som var i området. Både broren min og jeg ble gode på å rope inn skatter i god Emilstil på gamle gårder i distriktet.

Denne bakgrunnen har hatt mye å si for måten Småbruket i skjærgården har blitt satt i stand. Eivind, stakkar, som tenkte at både løse sprosser og smartpanel var gode og lure alternativer, har hatt en bratt læringskurve inn i en verden av komposisjons- og linoljemaling, koblede vinduer med pølseprofil og alt annet som hører tidsepoken til. Det har vært få, eller kanskje ingen, kompromisser når det kommer til kvalitet. Og selv om Eivind til tider har fortvilet over min manglende evne til å gå for enkle løsninger, er han i dag glad og fornøyd med resultatet 🙂